Innlegg av Øyvind Schjelderup i Homøopatisk tidsskrift nr. 4-2003

Homøopatien kan ikke forandres

[utskriftsformat]

Mine observasjoner er helt annerledes hva angår utviklingen av homøopatien, enn hva nestleder i NHL, Hilde Moldestad, konkluderer med i sitt innlegg ( Homøopatisk tidsskrift nr. 3-2003).

Homøopatien kan ikke forandres, selv om trenden de siste 20 år har vært at homøopatene har forlatt den solide plattformen som Hahnemann etablerte, og har beveget seg ut i spekulasjoner, noe som resulterer i kompleksmidler og blandinger av terapiformer, det man kaller mixopati.

Vi kan betrakte verden via enten en induktiv- eller en deduktiv metode.

Induktiv metode går ut på å observere naturen objektivt og nøyaktig, og å gjøre sine nedtegninger og beskrivninger i forhold til dette. Dette var det Hahnemann, Lippe, Dunham, Hering og Boenninghausen gjorde for 100-200 år siden. Resultatet blir en vitenskapelig forankret metode, som er reproduserbar, og som alle homøopater kan følge.

På den andre siden har vi den deduktive metode som brer om seg i homøopatien i dag (les: siste 20 år). Representanter for denne retning er dessverre kjente navn som Vithoulkas ( teoriene om essenser), Sankaran ( Drømmeprøvninger og delusions), Hammond ( Esoteriske tanker) og vår egen Bjørndal ( Arketyper).

Kjennetegnet for denne retningen er at den ikke er reproduserbar. Jeg kan allikevel la meg fascinere, oppslukes og endog inspirere, men til slutt sitter jeg igjen bedradd, da dette ikke er omsettelig i min praksis. Paradokset er at det i dag ser ut som om desto lengre du beveger deg vekk fra de grunnleggende prinsippene i homøopatien desto flere tilhengere får du, desto flere kommer på dine seminarer, og desto flere bøker selger du.

I den rene klassiske homøopatien finnes det ikke rom for vrangforestillinger, drømmerier, arketyper og fri fantasi. I den rene klassiske homøopatien er det kun observasjon av de naturlige sykdommer ( les: de som kommer av en ubalanse i innstillingen av livskraften). Jeg må i mitt møte med pasienter ikke være preget av antagelser og tankespinneri. Jeg må bare la pasientens symptompuslespill bli lagt foran mine øyne, mens jeg sirlig noterer uttrykket fra livskraften. Kort sagt, må jeg være tålmodig mens puslespillet legges ferdig.

Medlemmer av Klassiske Homøopaters Forening (KHF) har erkjent denne utviklingen som har pågått de siste 20 år i homøopatien. I 1999 ble KHF stiftet, nettopp for å ta vare på homøopatien som et vitenskapelig fag. Medlemmer av KHF følger derfor et 30 timers videoseminar med André Saine , en kanadisk homøopat som siden slutten av 70-tallet har fordypet seg i den rene klassiske homøopatien. Seminaret gir en grundig innføring i homøopatisk filosofi og homøopatisk historie.

Stadig flere vil etter hvert innse behovet for å søke de opprinnelige kildene og å studere Organon og Chronic diseases. Bare på denne måten kan vi forbli homøopater og ikke bevege oss over til kompleksmidlene og "støtteterapiene".

Det er nå 10 år siden jeg ble utdannet ved Skandinavisk Institutt for Klassisk Homøopati og føler en enorm inspirasjon fra disse "gammelkara" ( ja for det var stort sett menn) - og ikke minst takknemlighet, for at de aldri forlot den induktive metode.

Kilder: Dellmour F, Willinger G. (1994): How to become a Homeopath- interview with André Saine. Vienna , LIGA.

Med dynamisk hilsen fra

Øyvind Schjelderup

Leder for Klassiske Homøopaters Forening

Lege og Klassisk homøopat

oeschjel@frisurf.no

[til toppen]